Carl the Collector: Den animerte førskoleserien introduserer Paulo, en karakter med autisme.

Oktober 2 2025

Hvem skulle trodd at en liten vaskebjørnsamler kunne revolusjonere verdenen av barneanimasjon? Men Carl, hovedpersonen i «Carl the Collector», gjør nettopp det. Og nå, med introduksjonen av Paulo i episoden «A New Friend» fra 13. oktober, hever serien standarden enda høyere for autentisk representasjon.

Paulo: Mye mer enn en enkel birolle

Paulo er ikke en typisk ny venn som dukker opp i én episode og så forsvinner inn i glemselen. Denne karakteren elsker verdensrommet og samler på gjenstander akkurat som Carl, men det er noe spesielt med ham: Paulo er autistisk og primært ikke-verbal, og kommuniserer gjennom en AAC-enhet (Augmentative and Alternative Communication).

Det virkelig bemerkelsesverdige? Paulo får stemmen til Odin Frost, en ikke-verbal autistisk gutt som faktisk bruker et AAC-verktøy i virkeligheten. Når jeg sier at dette er autentisk, overdriver jeg ikke: vi snakker om et nøyaktighetsnivå som inntil nylig virket utenkelig i mainstream-animasjon.

En stille revolusjon

*Carl Samleren [PBS KIDS / Fuzzytown Prod., Spiffy Pictures]*

Dette er ikke første gang PBS KIDS har berørt temaet autisme – husker du Julia fra Sesame Street? – men «Carl the Collector» gjør noe annerledes. I stedet for å ha en autistisk karakter som «spesiell gjestestjerne», dreier hele serien seg her om karakterer i autismespekteret. Carl er hovedpersonen, Lotta reven er også autistisk, og nå blir Paulo med i kampen. Vi snakker ikke om symbolisme, men om ekte normalisering.

Det som slår meg mest er hvordan serien aldri får disse karakterene til å føle seg «annerledes» på en negativ måte. Carl har sine egne samlinger, sine egne rutiner, sine egne unike måter å se verden på, og alt dette presenteres som en naturlig del av personligheten hans. Det er ingen medlidenhet, ingen tunge moralske lærdommer – bare ekte historier om vennskap og vekst.

Zachariah O'Horas magiske berøring

Bak alt dette står Zachariah O'Hora, en forfatter og illustratør som vet hva han driver med. Han kom ikke til dette prosjektet ved en tilfeldighet: erfaringen hans med barnas inkluderende skole ga ham den kreative gnisten som førte til fødselen av Carl.

Ohora hadde allerede denne «Collector»-figuren på gang, basert på hans egne samlevaner. Men da PBS KIDS kontaktet ham rundt 2015, og satte pris på hans kunstneriske stil, klarte han å forvandle ideen til noe mye mer meningsfullt. Resultatet? En serie som ser håndtegnet ut (og det er den faktisk, og som perfekt gjenskaper stilen i illustrasjonene hans), men med et moderne teknologisk hjerte takket være Toon Boom Harmony.

En produksjon som utgjør forskjellen

Det som gjør «Carl the Collector» virkelig spesiell er ikke bare historien, men også hvordan den ble laget. Produksjonsteamet inkluderer nevrodivergente personer i nøkkelroller – forfattere, animatører og konsulenter. Barnekarakterene har stemmer fra ekte barn, og de autistiske karakterene har stemmer fra autistiske barn. Kai Barham (Carl) og Maddy McIlwain (Lotta) låner ikke bare ut stemmene sine, de bringer med seg sine egne erfaringer til prosjektet.

Animatørene jobbet tett med konsulenter for å nøyaktig representere atferd som stimulering. De laget spesifikke animasjonssykluser, sendte dem til PBS KIDS og konsulentene for tilbakemelding, og forbedret alt til de oppnådde noe autentisk. Dette nivået av oppmerksomhet på detaljer er synlig og følbart.

Den rette rytmen for de rette historiene

Et av seriens smarteste valg er det bevisst lave tempoet, inspirert av Charlie Brown-tegneseriene. Det er ingen hastverk, ingen raske vitser, ingen hektisk action. Samtalene får pusterom, og karakterene får tid til å bearbeide situasjoner. Det er en tilnærming som ikke bare bedre representerer den autistiske opplevelsen, men som også gjør hele serien mer avslappende og hyggelig for alle.

Selv stemmereplikkene blir ofte ikke redigert, noe som bevarer den naturlige følelsen som er så vanskelig å fange i animasjon. Det er som om animatørene har forstått at teknisk perfeksjon ikke alltid er ensbetydende med emosjonell sannhet.

Utover Carl: En voksende verden

Uken med nye episoder som begynner med «En ny venn» lover å bli travel. Det er en halvtimes Halloween-spesial der Carl vil knask eller knep for å legge til godteripapir i samlingen sin (typisk!), episoder om potetsamlinger, nøtteklubber og til og med et forsøk på å slå rekordbøkene med en pizzapyramide laget av papir.

Hver episode ser ut til å være utformet for å vise frem ulike aspekter ved barns liv, alltid filtrert gjennom den unike linsen til seriens karakterer. Dette er ikke bare historier om autisme, de er historier om barn som tilfeldigvis er autistiske – en subtil, men avgjørende forskjell.

En innvirkning som går utover skjermen

«Carl the Collector» er ikke bare underholdning; det er sosial utdanning i praksis. I et land der autismeratene øker, men medierepresentasjonen fortsatt er dårlig, fyller denne serien et viktig tomrom. Sara DeWitt fra PBS KIDS uttrykte det tydelig: de prøver å «fylle et tomrom».

Men det beste er at de gjør det uten å preke. Nevrotypiske barn som ser serien lærer naturlig at det finnes forskjellige måter å være i verden på, mens barn på autismespekteret endelig ser seg selv representert som hovedpersoner i sine egne historier, ikke som problemer som skal løses eller lærdommer som skal læres.

Fuzzytown, inspirert av Narberth i Pennsylvania, der Ohio bor, blir dermed et sted hvor alle kan føle seg hjemme. Og kanskje er det til syvende og sist dette er animasjonens sanne kraft: å skape verdener der alle kan kjenne seg igjen og der forskjeller rett og slett blir en del av landskapet.

Med Paulo i gjengen fortsetter «Carl the Collector» å bevise at inkludering ikke bare er det riktige å gjøre – det er også den beste måten å fortelle virkelig fengslende historier på.